Tips oss: Send e-post til Send e-post hinnavis@gmail.com
Publisert 29.04.2016

En troskyldig beretning om innvielsen av Jåttanuten

(Hovedkvarter for Flag Officer Norway)

Tekst: Ulf Schjølberg

Dette er en litt bearbeidet historie skrevet av utskrevet løytnant og pressekontaktoffiser Casper Brochmann fra Marinens informasjonstjeneste under øvelse Northern Mist høsten 1954. Øvelsen markerte innvielsen av det maritime hovedkvarteret i Jåttanuten. Det offisielle statlige og forsvarts navnet har alltid vært Jåttanuten i motsetning til det lokale Jåttånuten. Derfor brukes selvsagt dette i denne teksten på samme måte som språket som ble benyttet i 1954.

Headquarters Flag Officer Norway, det høres spennende. Iallfall syntes vi det som under øvelsen «Northern Mist» (23.09-03.10 1954) for første gang var innkalt til å tjenestegjøre i Marinen. Jeg tror til og med at de mer erfarne var seg meget bevisst at de skulle være med på å ta i bruk det splitter nye HQ FON.

Allerede noen dager før vi satte oss på toget til Stavanger, dukket det opp et eiendommelig egennavn som ytterligere skjerpet forventningene om dette stedet som få har sett med egne øyne.

1.hovedporten inn til jåttanuten.jpg

Hovedporten, inngangen til Jåttånuten. Foto: Marinens Informasjonstjeneste.

«Jaså», sa de innviede. «Så du skal til JÅTTANUTEN». Og de smilte det lille vitende, jeg holdt på å si cosmisec, smilet.

På toget nedover var vi meget security-minded. Bare høyere offiserer snakket om Jåttanuten. Vi andre, vår beskjedne stilling bevisst, kremtet og mumlet noe dunkelt om «Nuten» eller «Bunker 'n».

Vi ankommer

En hel sovevogn med offiserer ble losset i høljeregn på perrongen i Stavanger. Men ingen av oss rant bort, og vi fikk øyeblikkelig følelsen av at de imponerende, stensilerte transportplanene vi hadde fått på forhånd hadde et sterkt grunnlag i virkeligheten. Transportoffiseren, den trauste kapteinløytnant Kristoffer Tungesvik, tok oss under sine beskyttende vinger nesten før toget stanset og ledet de første operasjoner med rungende røst og barsk humor.

På Sola strandhotell gikk frokosten raskt ned, selv de mer blaserte veteraner med gull på lueskyggen viste en betydelig rastløshet etter å komme avgårde til - hm - stedet.

Så satt vi i bussen igjen og kjørte for første gang de 11 kilometerne fra hotellet til Jåttanuten. Det viste seg å være en ytterst komplisert løype, gjennom Flyvåpenets porter, langs rullebaner og over humpete bygdeveier. De fleste av oss kom til å kjøre denne strekningen frem og tilbake to til tre ganger i døgnet i de kommende 12 dager, og vi fikk snart se at ruten kunne kjøres med forbløffende mange variasjoner. Vår sivile venn buss-sjåføren benyttet seg av to - tre varianter, drosjene sverget til enda mer intrikate snarveier, og Tungesviks spesielle redselstransport S-9, med en Madla-rekrutt ved rattet hadde en forkjærlighet for å komme nærmest mulig Stavangers ytre grenser. Jeg vil anta at svært få av oss, selv siste dagen, ville ha vært i stand til å finne frem fra hotellet til Jåttanuten på egen hånd. En skulle tro at det her i virkeligheten forelå en labyrint egenhendig konstruert av Avdeling II.

Jåttanuten er en av de mange Sukkertoppene som særpreger geografien rundt Hafrsfjord. Og den var ikke alene om å ha antenner og mystiske anlegg på toppen. Så vidt jeg husker stritter alle nutene i dette distriktet av noe hemmelighetsfullt.

2.plutselig dreide veien inn i fjellet.jpg

Plutselig dreide veien inn i fjellet, og vi var ved hulens inngang. Foto: Marinens Informasjonstjeneste.

Fjellet åpner seg

Vi stoppet ved en dobbelt rekke av høye nettinggjerder. Innenfor indre porten lå en vaktstue bemannet av Flyvåpenet. Det gikk etterhvert opp for oss at dette også var forgården til et annet stort fjellanlegg, Flyvåpenets Sektor Operasjonssenter Vest, som var direkte forbundet med våre egne katakomber. Og flyvernes operasjonsrom hadde vært i sving døgnet rundt i lang tid allerede. Vi måtte altså straks jekke oss ned en smule.

Vi trakk våre hvite adgangspass etterhvert som vi defilerte forbi luka. Den eneste som hadde noe å innvende var en blodtørstig schæfer av den skarpe typen, men den var heldigvis bundet. En kort veistump med fjellveggen på den ene siden og en låvelignende affære på den andre, så ut til å ende blindt. 

Men plutselig dreide den inn i fjellet, og vi var ved hulens inngang. Hundre skritt gjennom en grovt utskutt tunell, så forbi en ståldør flankert av skyteslits og vaktrom. Dermed var vi inne i den viftesurrende, neonlysende verden som skulle være vår arbeidsplass. Og det var ikke lengre spor av rått fjell, veggene var like hvite og velpussede som i et moderne kontorbygg.

En eller annen førte an, og vi trasket etter i en lang korridor med en rekke dører på høyre hånd. Vi passerte en trappehall og ble ledet inn en dør og gjennom et stort signalkontor til noe som måtte være en rørpostsentral. Guiden måtte ha sans for effekter, for herfra ble vi helt uforberedt sluppet ut i et sjokk av et rom.

Vi sto i Flag Officer Norway's plotterom, atomalderens dovregubbens hall, 2,5 etasje til taket. 

Utsyn fra sentrum

På gulvet i operasjonsrommet dominerte det store kystplottet over Flag Officer Norway's område, fra Rørvik i nord og kysten rundt til svenskegrensen. Det var lagt under en glassplate på et bord som i grove trekk fulgte kystkonturen. På landsiden var plottebordet skåret inn, slik at tilskuerne kunne rusle inn til Dovre og Hardangervidda og ha god utsikt over plottet derfra - uten å komme i veien for plottelottene. Langs bordets ytterkant, fra nord til sør, var det lag inn telefonuttak med direkte forbindelse til marinekommandoene.

I praksis vil da plottingen skje slik: En rød lampe lyser på kanten av bordet, f.eks. ved telefonuttaket fra MKV(Marinekommando Vestlandet). Den nærmeste lotten, forsynt med hodetelefoner og løs ledning, plugger inn og får forbindelse med Marineholmen, som her virker som samlesentral og «sil» for alle de opplysningene som kommer inn fra radar- og kystvaktstasjonene på vestavsnittet. Et periskop er siktet av en fyrassistent på Marsteinen, og lotten avsetter da posisjonen med kritt på plottet. Fiendesymbol for ubåt blir plassert på stedet - med «track» - nummer (kontakt-nummer). Samme nummer går opp på tavlen over «Enemy Forces» med angivelse av sted og tid. Imens har «Duty Commander» (forutsetningsvis) vært travelt opptatt med å varsle egne styrker. 

Det eneste som ikke stemmer helt, er den røde lampen. Dette varslingsanlegget var ikke ferdig montert til øvelsen. Lotten ved sentralbordet for MK-linjene måtte selvfølgelig rope ut i salen: EM-KÅ-VE!

Midt på langveggen, rett ovenfor kystplottet, hang det store havplottet fra tak til gulv- eller fra Ishavet til Dover. Svalbard er innfelt i større målestokk midt i Østersjøen, noe som det forresten for ble snakket om å forandre. Det kunne jo engang bli ønskelig å plotte Sovjet-styrkenes bevegelser på de kanter.

De veldige veggflatene i Ops-rommet er ellers opptatt av store veggtavler. Med sine angivelser på engelsk i store hvite bokstaver minner de om et viktig faktum- nemlig at dette er et alliert hovedkvarter. Tavlene kan beveges opp og ned på skinner bare ved å trykke på en knapp. (Det lagde av og til en forbasket lyd.)

Nærmest havplottet finner vi tre tavler som illustrerer et hovedpoeng ved moderne marinehovedkvarter som dette; det at det ikke bare opererer fartøyer, men også fly. Disse tavlene viser «maritime air», - stasjonering, oppdrag, og beredskap til enhver tid. Flyenes bevegelser og operasjonsområde plottes inn på havkartet. Hvordan lottene rekker opp når de skal sette av et nytt sweep (søkeområde) i Ishavet med ulltråd og tegnestifter? En elegant leider, med hjul og skinner, er svaret. Men er jenta pen, så kan selvfølgelig hennes arbeid på de høye bredder virke distraherende. For, som kommandør Kjeholt sa, vi er jo ikke mer enn mennesker. Å innføre slacks for plottelottene ble nevnt som en mulig reform.

De øvrige tavlene er viet «Own Naval Forces», «Convoys», «Own Naval Forces in Harbour» og «Enemy Forces». Tavler og plott føres samtidig og gir til sammen et fullstendig bilde.

Akvariet

Men la oss snu oss til den andre langsiden og ta inn det merkeligste synet i operasjonsrommet, den «levende veggen». Gjennom krummede glassvegger i to etasjer kan vi se inn til operasjons- og stabsoffiserene i deres kontorer, som i et veldig akvarium. Poenget ved glassveggene er for øvrig det omvendte, det er de som på denne måten til enhver tid kan følge med i alt som skjer i operasjonsrommet, på plott og tavler. Og inntrykket av akvarium blir enda sterkere når man står der inne og ser ut i operasjonsrommet. Også stillheten er den samme, livet på den andre siden av glassveggen har ikke lyd - takket være utmerket isolasjon.

3.ops-rommet hvor duty commader overvåker det hele fra sitt kontor.jpg

Operasjonsrommet. Øvelsen er i full gang. Foto: Marinens Informasjonstjeneste.

I den underste raden av kontorer, i en mezzinen-etasje omtrent 1,70 meter over gulvet i operasjonsrommet, ligger hovedkvarterets mest utpregede nervesentrum.  Her sitter Duty Commander. I dette hovedkrysningspunktet for ordrer ut og inn pulserer det døgnet rundt under en øvelse - eller krig. Duty Commander er plassert omtrent midt på langveggen, rett over kystplottet, og kontakten med ops-rommet går over høyttaler - squakbox. I kontorer på begge sider av seg har han folk han stadig må være i kontakt med. Duty Communication Officer og Duty Intelligence Officer på den ene siden, Air Controller og hans folk - de som opererer Maritime fly - på den andre. Fra Duty Communications går en liten trapp ned til «grunn-nivået». Herfra kan man smette ut i ops-rommet ved å dukke seg ned under mezzaninen («Kleppes dør»), eller man kan stikke ut i hovedkorridoren. Den første døren man kommer til her, fører til Main Signal Office og chifferkontorene. Så snart øvelsen kom i gang, ble det en tett ordonanstrafikk døgnet rundt mellom MSO og Duty Commander.

Bak glassveggene på øverste dekk finner vi «the top brass». Flag Officer Norway, kontreadmiral R.K. Andersen og hans Chief of Staff kommandør Dagfinn Kjeholt okkuperer rommelige kontorer ved siden av hverandre i frontlosje. De er flankert av Air Commander på den ene siden (under øvelsen var det Wing Commander Dart, Royal Air Force Command) og Chief Staff Officer, orlogskaptein Per Lure, på den andre. Lure måtte forresten finne seg i å dele oppholdssted med Conducting Staff, de som sitter med fasiten og følger med på begge sider under en øvelse. Til gjengjeld var Wing Commander Dart aldri tilstede på sitt kontor (han holdt seg nede hos Air Controller), slik at dette kunne brukes til konferanserom for staben. Det er unødvendig å si at de her på losjeraden er en utmerket og imponerende utsikt.

Jeg nevnte ordonnanser i sted. Men hadde det ikke vært for rørpostanlegget, ville det indre sambandet i Jåttanuten blitt en temmelig håpløs affære. I alle kontorene ut mot ops-rommet dundret rørposten ut og inn. I første etasje lå rørene oppunder taket, og til å begynne med var det vanskelig å motstå impulsen til å dukke hodet når en melding kom rasende og landet med et BOMP mot filtputen i INN-røret. Det hørtes som det gikk takskred hever gang, og selv om systemet er beundringsverdig effektivt, bidro det sikkert til å drive Duty Commander og lignende mennesker i retning av nervøs utmattelse. 

Rundt denne kjernen

Som jeg har forsøkt å beskrive, ligger det kontorer og mye annet som vi skal gå raskt igjennom. Vi har allerede gått veien fra Duty Commander ned den lille trappen til hovedkorridoren på grunnplanet. Når vi spaserer i retning av utgangen passerer vi, som før sagt, døren inn til Main Signal Office. Like etter utvider korridoren seg i en trappehall, og rundt den ligger hovedkvarterets rommelige garderober og toiletter. Ved toppen av trappen finner vi tilsvarende utvidelse av korridoren i annen etasje. Her er vi ved selve sambandsapparatet, to store rom for henholdsvis teleprinter- og radiokommunikasjon. Kartet i teleprinterrommet viser at det er direkte kontakt over Nordsjøen til Petrivie i Skottland og over Skagerak til Aarhus, hovedkvarteret for Flag Officer Denmark. Ellers stråler linjenettet ut til CINCNORTH på Kolsås, til Marinens overkommando i Oslo og til Marinekommandoene i Sør-Norge. Jeg sa med hensikt kartet, for ved premieren var det ikke fullt så imponerende i praksis. Men det skal vi snakke om litt senere, når vi hilser på den forfulgte sambandssjefen, orlogskaptein Monrad Mosberg. I radiorommet (W/T) står apparatene i lange tette rekker, en ser med ett blikk at Jåttanuten kan operere på en rekke forskjellige frekvenser. 

Ved siden av sambandsavdelingen finner vi, logisk nok Chief Communications Officer. Men Mosberg er sjelden der, han har det travelt.  Derimot har vi chanse til å treffe den charmerende (men strengt saklige) lotteinspektrisen Ruth Ringvold, i ferd med å spise medbrakt. Det siste kontoret her på gangen er merket Chief Naval Intelligence, og bak denne døren skjuler seg kapteinløytnant John Duus og sikkerhetsoffiseren kapteinløytnant Walter Olsen.

Går vi tilbake til korridoren igjen og beveger oss lenger ut i periferien, kommer vi til et nytt innhakk og to nye dører. Air Intelligence og Ops. Plan, står det. Men ingenting av dette stemmer med virkeligheten slik den kom til å fortone seg under øvelsen «Northern Mist». Ops. Plan la de meget spesielle u/løytnanter Bjørhovde og Brochman beslag på, og etablerte her det første Command Information Bureau i Marinens fredhistorie. Her ble daglige kommunikeer til, men også dette skal vi komme tilbake til når vi tar oss en ny runde for å se på Jåttanuten i fullt arbeid. I Air Intelligence kom det ingen, viste det seg. Flygutta fant det mer praktisk å holde seg samlet nede hos Air Controller - hvor det hendte noe. Vi stjal selvfølgelig bordet deres.

Apropos tomme rom. På veien nedover korridoren glemte vi en dør. Sick Bay, står det. Men her kunne ingen syke finne noe hvortil de kunne lene sitt hode. Det burde ha vært en seng eller to, for vi opplevde da en besvimelse under øvelsen. Men i stedet for å komme på gulvet i Sick Bay, ble vedkommende lotte rødmende kjørt hjem til Madla av admiralen i egen bekymret person.

Før alt stopper i denne enden vi nå befinner oss, kan vi forville oss inn i maskinrom for ventilasjonsanlegget. Kanskje var det andre maskinrom også, men hovedsaken var at vi pustet ganske bra i Jåttanuten. Overalt kunne vi se tykke luftrør i taket, og suset fra viftene var evig som fossen. Sånt merker man jo ikke før det blir stille, og det ble det for alvor en stormkveld da strømmen gikk. Det ble meget stille, og jeg vet nå at «mørkt som i en sekk» er en dårlig sammenligning. I Nuten blir det mye mørkere. Det varte en halv time, og da var det dårlig med surstoff der hvor folk satt i små rom, f.eks.; i chifferkontoret og telefonsentralen.  Men da ekstraaggregatene til slutt kom i gang og måneskinnslampene begynte å lyse, var samtlige i god forfatning. Moralen hadde holdt seg høy i enhver forstand, ikke et lottehår var krummet, ingen gast hadde vært ute på offensiv rekognosering.

Rekreasjon og hvile

er ikke minst nødvendig i et krigshovedkvarter. Det var også tydelig at disse behovene var vel forutsett da Jåttanuten ble planlagt. Rekreasjonsrom for lotter og samtlige kategorier personell er faktisk det første man kommer til. Med dører ut til hovedkorridoren ligger disse rommene gruppert mellom trappehallen og utgangen. Her er det gode stoler og småbord, og etterhvert ble det lesestoff også. Men disse oppholdsrommene ga ingen avkopling fra neonlyset og de hvite veggene som går igjen overalt i hovedkvarteret. Man ble fort klar over at her trengtes det farver, og en avveksling i belysingen også. Det var visst admiral Andersen som snakket om at det burde males vinduer på veggene, med gardianer og blomsterpotter og utsikt.

I flukt med oppholdsrommene og nærmest utgangen ligger Jåttanutens moderne lille kjøkken. Ingen av bunkerens mange tekniske vidundere ble mer beundret enn den store blanke kaffekokeren. Intendanten, løytnant Kåre Bjerke ble etterhvert meget bekymret over konsumet, på tross av at han med hård hånd drev inn kaffeavgift på fem kroner. Vis avis kjøkkenet hadde Bjerke sitt lille «bur» med den viktigste ammunisjonen for militæranlegg som dette - papir og kontorsaker fra binders til skrivemaskiner.

La oss hoppe over til den borterste enden av anlegget, på den andre siden av operasjonsrommet. Her er det også et skall rundt kjernen, selv om det er tynnere. I annen etasje, med forbindelse inn til losjeraden, ligger to små kontorer som under øvelsen ble brukt av sekretærer fra Marinenes overkommando. Det var frøken Thorud, som hadde NATO-status og en kiste full av stempler og hemmeligheter, lille frøken Borgen og selveste oversekretæren, fru Munkeby.

Går vi herfra ned den borterste trappen, ned til enden av hovedkorridoren, kan man med litt tålmodighet oppdage to stillfarende avdelinger med spesielle og meget viktige funksjoner.  Her er kommandørkaptein Knut Brekkes «Martitime Control» som seiler handelsfartøyene. Ved siden av sitter kommandørkaptein Coucheron - Aamot som er forsyningstjenesten personlig, eller Logistics, som det heter på det filologisk nyskapende NATO-språket. Begge disse kontorer utmerker seg med en uhyggelig høyde under taket, omtrent halvannen etasje opp til frontlosjen på admiraldekket. Men Coucheron -Aamot sa han likte det, det minnet så hjemmekoselig om det kontoret han hadde som løytnant i det gamle Forsvarsdepartementet. Og begge disse senioroffiserene kunne, i motsetning til de fleste andre i Jåttanuten, glede seg over absolutt stillhet under arbeidet.

Denne lille og høyst ufullkomne beretning får da være min kompensasjon for at jeg ikke fikk fortelle noen ting til pressen om Marinens gjeveste landanlegg hittil.

 

                                                                                                       U/ltn. Casper Brochmann

Marinens informasjonstjeneste