Tips oss: Send e-post til Send e-post hinnavis@gmail.com
Publisert 30.04.2016

Del III av en troskyldig beretning om innvielsen av Jåttanuten

(Hovedkvarter for Flag Officer Norway)

Øvelse Northern Mist 54

Tekst: Ulf Schjølberg

 Vi etablerer oss

En del utvalgte «pionerer» hadde gjort my for å varme opp hovedkvarteret da det store innrykket av personell inntraff tre dager før øvelsen skulle ta til.

De aller fleste avdelinger fant at de hadde mer enn nok kontorplass. På den annen side var det noen som ikke greidde seg med det tildelte «lebensraum» og gikk ut på rov.

5.stabssjefen og opromsoffiseren. info- tavler i bakgrunnen.jpg

Stabssjefen og opromsoffiseren. Info-tavler i bakgrunnen

Så vidt jeg kunne se, gjaldt dette særlig Naval Intelligence, som også omfatter Security og som her plutselig hadde fått en helt ny appendix, nemlig Command Information Bureau. Men også det løsnet seg etter hvert; Duty Intelligence, kapteinløytnant John Due, løytnant Anders Bang og løytnant Arnt Solvik, fikk sitt vaktrom nær Duty Commander nede på mezzainen. Derved fordrev de orlogskaptein Tenviks «Conducting Staff» som til gjengjeld fikk en elegant plassering oppe i sidebalkongen hos orlogskaptein Lure. Slik fikk også sikkerhetsoffiseren kapteinløytnant Walter Olsen alburom. Han ble sittende igjen hos avdelingens leder Kapteinløytnant Duus. Som pressemann var jeg vant til å albue meg frem, og CIB-kontoret ble som før nevnt etablert borte i gangen i annen etasje i Ops.Plan hvor det ikke kom noen.

Under all denne innflyttingen foregikk det kontinuerlig og systematisk innbrudd i intendantens lager, hvor vi romsterte i binders, blekkviskelær, signalblokker og fargeblyanter. Intendanten selv vandret i en evig kretsgang med sine fine Aviso dørskilter, som stadig ble forandret: En gjeng med rådville gaster marsjerte rundt i korridorene i et forsøk på å skape orden i fordelingsnummere for rørpost og signaler, og for å kontrollere at hver og en hadde riktig linjenummer på telefonen. Telefonen var forresten et sørgelig kapitel de første dagene. Det gikk an å ringe ut, men det var forbundet med de største vansker å komme i forbindelse med oss fra utaverden. Men også det rettet seg, selv om telefonsentralen var og ble et kummerlig hull og teknisk sett tilbakeliggende område, - i sterk kontrast til de elegante og flunkende apparatene som var installert rundt om i hovedkvarteret.

Stadig meldte det seg problemer i disse første dagene, og de var slett ikke løst alle sammen da øvelsen begynte. Det var f.eks. dette med vaktene. For de fleste skulle de dreie døgnet rundt, mens noen skulle være på en dag rutine og andre hadde det slik at ingen av de vanlige avløsningstidene og rutinene klaffet med deres jobb. Alt dette var selvsagt intimt forbundet med transportproblemet, for ingen bodde i Jåttanuten. Kvarterene lå langt unna, på Sola Strandhotell og på Madla. Følgen var at busser og enkelttransporter rullet til alle døgnets tider. Og enda ble drosjeregningen stor for enkelte. Et eget kvarter for Jåttanutens personell nær ved så ut til å være den eneste rasjonelle løsning.

6.fra admirlal etasjen ser mann inn i ops-rommet.jpg

Fra admiraletasjen ser man inn i ops-rommet

Alle på skolebenken

Men viktigere enn alt dette er jobben, å lære å bruke det nye apparat. Vi hadde fått utlevert et komplisert teknisk vidunder, nå kom det an på menneskene hvordan det skulle fungere. Oppholdet i Jåttanuten ble for de fleste et intenst kursus i å møte de krav et moderne marinehovedkvarter stiller.

Den eneste som så ut til å føle seg på hjemmebane disse første dagene var «Henning» den alltid muntre og sinnslikevektige kapteinløytnant Rolf Henningsen. Personlig har jeg alltid funnet en spesiell charme hos mennesker med god avstand mellom fortennene, og Henningsens brede glis gjorde liksom alt så greit og forståelig. Med sin lange pekestokk var han i sving i plotterommet dagen lang og «briefet» alle mulige mennesker, fra barske admiraler til storøyde lotter. Sist jeg så ham var han sjef for en MTB og vi hadde en fin motorbåttur sammen nede i Beltene. Nå var han tydeligvis blitt spesialist på anlegg som dette.

Besetningen på KNM «Jåttanuten» fikk en meget rask «work up». Elever den ene dagen, lærere den neste. Midt oppi alt dette kom lottene, ca. 60 meget tiltalende kvinner, de fleste fra Oslo og noen fra Horten og Trondheim. Fra da av var vi beredvillige lærere alle sammen. Ikke for det, de kunne visst jobben sin vel så godt som mennene, og alle sammen ga et strålende eksempel på innsatsvilje og arbeidsglede. Noen hadde til og med spart opp av ferien for å være med her inne i fjellet. I plotterommet og i alle sambandsavdelinger var lottene i sving. Vi visste alle at de fylte en vital oppgave, men hvor viktig den var begrep vi kanskje først da admiral Andersen illustrerte det slik: Lotten frigjør den utskrevne besetning på en Jager.

Jåttanuten fungerer

Så gikk en blå konvoien fra Methil, og vi var i krig med Orange. Strømmen av signaler økte fra time til time, Duty Commander fikk blå ringe under øynene, admiral Andersen og kommandør Kjeholt vokste fast i uniformene og orlogskaptein Lure var å se bak ruta på balkongen døgnet rundet - og hadde enda alltid tid til å snakke med alle mulige mennesker som dukket opp med et papir i hånden og et spørrende uttrykk i øynene. Vi takker deg. Lure, aldri har vel et menneske forsøkt å arbeide seg i hjel på en hjelpsommere måte,

Ja, dette var krig som det sjelden beskrives i romaner. Det er helt «comme il faut» i en krigsbok å si at orlogskaptein Bjarne Christiansen ga ordre til full fart og torpedoangrep på 1500 yards, men kan man si at Duty Commander Bjarne Christiansen uten nølen grep rørpostsylinderen og sendt en ops-il til COM-NORLANT? Han satt jo trygt bak skrivebordet. Men det var bare det at det ville være enda mer ansvarsfullt, og enda jævligere for orlogskaptein Christiansen enn et angrep til sjøs - om dette var alvor. At den fysiske risk innskrenket seg til søvnløshet og nikotinslag har ikke noe med saken å gjøre.

Fra time til time var Duty Commander mer enn noen annen den mannen som samlet de små og store tråder i sin hånd. De tre offsidene som tjenestegjorde på denne krevende posten under «Northern Mist» var orlogskaptein Henningsen, orlogskaptein Christiansen og kapteinløytnant Brekke. De utførte ordrene fra staben, men måtte ofte handle på egen hånd. De sto i intim kontakt med «Air Controller» (Wing Commander Nicholson, Coastal Command), som ledet Marinenes fly. Det var Duty Commander som sendte anmodningene til Flyvåpenet om jager-innsats.  Fra Duty Commander gikk ordrer og meldinger ut til fartøyene.

Som nevnt hadde Flyvåpenet et stort fjellanlegg like ved siden av vårt. Men det tok adskillige dager før kontakten med «Sector Operatons Senter Vest» var så god som de burde være. Jeg tenker da særlig på etterretningsiden og plotting av fiendtlige fly.

Under meget hardt press var våre tre offiserer som gjorde tjeneste som Duty Communication: kapteinløytnant Harry Hofaker, løytnant Olav Longva og løytnant Thorvald Vere. Trafikken svellet fort ut, og det viste seg at fjernskriverforbindelsen var noe av en flaskehals. Nettet var på langt nær så godt utbygget som plansjene i fjernskriverrommet viste. Presseoffiserene fant fort ut at den gode gamle rikstelefonen fremdeles var overlegen. Det var iallfall ikke «fellessamband».

Noe av en hovedsak ved øvelsen var jo å prøve sambandet, og sjefen for tjenesten, orlogskaptein Mosberg, påsto at han holdt på å utvikle forfølgelsesvanvidd. Men det var det ingen som trodde.

Jeg skulle tro at plotteoffiserene hadde den hyggeligste jobben, for dem var det jo tjeneste å underholde seg med lottene hele tiden. Og sammenlignet med den lynsnare roulette i Flyvåpenets operasjonsrom i bunkeren ved siden av, må en si at tempoet og intensiteten hos oss var relativt lav. Fartøyer beveger seg ikke på samme måte som Thunderjets. Oftest var det bare å flytte kaffekoppen og forlenge kursstreken av og til. Og å skrive tavlene. Plotting av Marinens fly greide karene fra Maritime Air.

Våre plotteoffiserer var den hyggelige buldrebassen kapteinløytnant Arne Midtlaand (bare vernepliktig), kapteinløytnant Øyvind Aagaard og unge løytnant, slepebåthelten, Inge Stensland, høyt dekorert og høyt anskrevet hos lottene.

En mann som måtte bygge opp sin tjeneste så å si fra bunnen av, var vår rolige og alltid smilende sikkerhetsoffiser kapteinløytnant Walter Olsen. Til å begynne med hadde vi ikke vaktposter, og noen og enhver lot til å bløffe seg forbi Flyvåpenets kontroll ved hovedporten. Det var sikkert bra folk som kom på besøk, men det tok tid før Olsen fikk organisert vårt eget jernteppe. Til gjengjeld var det riktig gromt de siste dagene, med porter og patruljering både her og der. Ikke minst hadde plakaten i hovedkorridoren en viss psykologisk virkning.

«What you do here, what you see here, what you hear here - let it stay here"

Denne lille og høyst ufullkomne beretning får da være min kompensasjon for at jeg ikke fikk fortelle noen ting til pressen om Marinens gjeveste landanlegg hittil.