Tips oss: Send e-post til Send e-post hinnavis@gmail.com
Publisert 14.05.2017

 

 

skjermbilde 2017-05-14 kl. 14.26.00.png

skjermbilde 2017-05-14 kl. 14.26.18.png

Hinna Sentrum består av bygninger som hver for seg har sin historie. 

Det er naturlig å stille spørsmålet: Hvorfor ble Hinnakrossen det naturlige sentrum for området?

Det er naturlig å tenke på jernbanen som ble bygget allerede i 1878. Hinna fikk sin stasjonsbygning, og med spor for kryssing så ble stasjonen en viktig stasjon mellom Stavanger og Sandnes. Dette var jo lenge før bussene kom.

Grannesveien kom inn i Hinna-krysset, og før motorveien kom så var den åpen videre til Grannes/ Madla/ Sola. Det var derfor et godt sted for smeden, Knud Kluge å starte med en smie. Her kunne bøndene fra Jåttå og Grannes få skodd hestene sine, og smeden kunne reparere gårdsredskapene når det trengtes. Kluge startet smien i 1892.

Rett ovenfor smia kom Idun i 1893, og da Jåtten Forbruksforening (nå Prix) startet i 1904, så begynte det å ligne på et sentrum. Viktig var det at her kunne bøndene få kjøpt kraftfor til dyrene sine.

Vi vil i denne spalten ta for oss en del av bygningene som ble bygget i området framover mot 1950-årene.

Vi starter med IDUN og virksomheten der. Jåtten Ungdomslag ble stiftet i 1882 og var det første ungdomslaget i Rogaland. Den første tiden hadde de møtene sine på Betlehem, men i 1893 kunne de flytte inn i eget bygg.

Jåtten Ungdomslag var veldig aktivt og hadde ere medlemmer enn andre lag som etter hvert ble stiftet rundt omkring i Rogaland.

Etter 2. verdenskrig ble det vanskeligere å drive laget som tidligere. Det endte med at Ungdomshuset IDUN ble overført til Hinna Sanitetsforening i 1965.

Nå har Hillevåg og Hinna Frivilligsentral sitt kontor på Idun. Foruten sanitetsforeningens egen virksomhet så leies huset ut, og der er bl. a. dataklubb for seniorer i regi av Seniornett. Hver torsdag i 11-12 tiden samles en del til kaffe, vafler og drøs. Historielaget har sine samlinger på Idun.

Vil du vite mer om Idun og Ungdomslaget, så henvises til historielagets årbok nr. 1 (2011). 

 

Skrevet av: Sverre Torgersen.